I denne TED-talk-en snakker trener John Wooden om sin egen definisjon av suksess, og om sin stil som lærer. Å vinne, få gode karakterer eller være bedre enn andre er ikke det det handler om. Den virkelige seieren er å være fornøyd fordi du vet at du gjorde så godt du kunne. Noe å tenke på for alle perfeksjonistene der ute.
Trykk her for å se hele foredraget, og trykk på tegningen under for å se en større versjon av sammendraget.
God helg!
I coaching treffer jeg mange forskjellige mennesker – alt fra usikre 15-åringer til dresskledde bedriftsledere – og en ting har jeg lagt merke til: presset for å være flink gutt eller pike, er gjennomgående hos nesten alle sammen, og det fører til bøtter og spann av kroniske plager, nervøsitet og dårlig selvtillit. Jeg diskuterte dette med en psykolog jeg kjenner, og han støttet min hypotese: perfeksjonisme ligger bak det aller meste jeg ser i terapi.
Hva er det som gjør at vi er så sykelig opptatt av å prestere, at vi pisker oss selv over den minste lille ting? Jeg husker en ung kvinne jeg hadde inne, som slet med kroniske uforklarlige smerter, og som var et skikkelig arbeidsjern. Hun snakket hele tiden om hvor bra det hun leverte måtte være. Hun så at de andre på jobben leverte mer og bedre enn henne, og hun jobbet enda hardere. Hun visste at hun hadde oppgaver liggende på pulten, og måtte jo gjøre dem ferdig før hun kunne være fornøyd. Etter å ha hørt på henne en stund spurte jeg henne: ok, hvis vi skal sette en list som sier når du er fornøyd, hvor skal den ligge? For nå høres det ut som at uansett hvor bra du gjør det, så er det ikke godt nok. Kan vi legge en standard her nå, sånn at vi kan forholde oss til den fremover? Hva tror du svaret var? Hun kunne være fornøyd når alt hun gjorde var perfekt. Når hun leverte bedre enn de andre, fortere enn de andre, og hennes overordnete roste henne opp i skyene. Alltid. For alt. Da ville hun være fornøyd.
Problemet med sånne krav er selvfølgelig at de er helt umulige å leve opp til. Særlig fordi perfeksjonister har en ekspertise som de til enhver tid kan ta frem: de finner alltid noe som kunne vært gjort bedre. Uansett hvordan resultatet ser ut, vil en perfeksjonist på rekordtid kunne lete frem den lille tingen som kunne vært bedre. Og de er særlig gode til å finne disse tingene i egne prestasjoner.
Et av spørsmålene jeg har lært av min egen lærer Phil Parker, og som jeg stiller mine klienter er: hvis du hadde behandlet dine venner sånn som du behandler deg selv, ville du da hatt noen? Og hvordan ville livet ditt vært annerledes hvis du begynte å behandle deg selv som din beste venn?
Hvis ikke du er din egen beste støttespiller, hvem skal da være det?
Min mest avslappede, jordnære venninne begynte å le da jeg fortalte henne om hvor mye perfeksjonisme jeg møter. ”Kan ikke folk bare kule’an? De er så langt unna perfeksjon at de bare kan glemme det.” Eller som de tyrkiske teppeknyterne sier: bare Gud er perfekt. Derfor lager de alltid noen knuter feil i teppene sine. Vi skal ikke søke perfeksjon – det er forbeholdt Gud.