skrible

Mange av de jeg treffer i coaching har forskjellige former for kroniske smerter. Det kan være hodepine, rygg- nakke-vondt, magesmerter og mye mer.  Felles for dem alle er at legene ikke finner noe som er galt.  Det hjelper fint lite når smertene er ytterst reelle og plagsomme!  Mange synes det er latterlig og usannsynlig å tenke seg at slike smerter er noe vi kan påvirke på egenhånd.  Jeg har sett for mange solskinnshistorier til at jeg bryr meg om dette lenger.  Alle er enige om at det er signaler fra hjernen som styrer kroppene våre.  Muskler, hormoner, kjemiske prosesser – alt kommer fra hjernen.  Er det så rart å tenke seg at ved å påvirke hjernen vår – både gjennom språk, handlinger og tanker – så påvirker vi også kroppen vår?  Det betyr ikke at det er vår feil at vi har det dårlig – det betyr bare at vi selv kan gjøre noe for å ha det bedre.

Hvis du er en av dem som kan kjenne på vondter som du ikke blir kvitt og som du ikke vet hvor kommer fra – kanskje videoen under kan være en liten inspirasjon?

I denne TED-talk-en snakker trener John Wooden om sin egen definisjon av suksess, og om sin stil som lærer.   Å vinne, få gode karakterer eller være bedre enn andre er ikke det det handler om.  Den virkelige seieren er å være fornøyd fordi du vet at du gjorde så godt du kunne.  Noe å tenke på for alle perfeksjonistene der ute.

Trykk her for å se hele foredraget, og trykk på tegningen under for å se en større versjon av sammendraget.

God helg!

Ikke går ikke an å oppleve.  Ikke finnes ikke.  Hvis jeg ser på en person foran meg, så kan jeg se at hun står, sitter eller ligger.  Jeg vil aldri se at hun ”ikke står”. Hvis hun ikke står, så ser jeg at hun sitter eller ligger.  Eller gjør noe annet akrobatisk som ikke er å stå.  Poenget er at vi opplever verden i positiver – i ting som faktisk skjer.  ”Ikke” er noe vi intellektuelt sett forstår, men det er aldri noe vi opplever.

Du har kanskje vært med på at noen har sagt til deg ”ikke tenk på en knall rosa elefant”, og det eneste du kan gjøre er å tenke på elefanten.  Eller at du har tenkt: nå må jeg ikke snuble, og så snubler du.

For at hjernen skal forstå ”ikke tenke på en rosa elefant”, så må den først tenke på en rosa elefant for i det hele tatt å forstå hva setningen betyr. Når hjernen så har tenkt på den rosa elefanten, kan den sette et kryss over den, og forstå at det var det du ikke skulle tenke på.  Men ser du? Det er jo da helt umulig å la være å tenke på den – du må tenke på den for å forstå innholdet i setningen.

Dette er en kuriositet, og ikke noe som betyr noe i hverdagen, tenker du kanskje?  Feil.  Dette betyr mye i hverdagen!  Legg merke til hvordan folk ofte svarer når du spør dem hva de vil ha – eller kanskje du gjør det selv også:

”Jeg er så dårlig”

”Uffda – hvordan skulle du ønske det var i stedet?”

”Jeg skulle ønske at jeg ikke hadde så vondt i hodet”

”Ja, det skjønner jeg. Og hvis du ikke hadde vondt i hodet, hvordan ville du da hatt det?

”Da ville jeg ikke vært så slapp”

”Neivel, og hvis du ikke var slapp, hva ville du ønske at du var da?”

”Da ville jeg ønske at jeg ikke satt her og gjorde ingenting hele tiden”.

Dette er typiske samtaler jeg har med klienter som kommer.  Jeg spør dem hva de ønsker seg, og de svarer hva de ikke ønsker seg.  Og hver gang de gjør det, så er kroppen nødt til å sette seg inn i ”dårlig”, ”slapp”, ”vondt i hodet”, ”sitte her og gjøre ingenting” før den setter et kryss over det.  Men da er skaden allerede skjedd.  Går du en hel dag og snakker om og tenker på alt du ikke ønsker, går du samtidig og fôrer kroppen din med akkurat det.

Noe å tenke på for alle røykeslutterne?  Fokuser på det du ønsker deg, ikke det du ikke ønsker deg.  I stedet for å slutte å røyke, hva vil du begynne med?  Et sunnere liv?  Da slipper du å tenke på det du forsøker å slutte med hver gang du skal tenke på det du vil begynne med.

I coaching treffer jeg mange forskjellige mennesker – alt fra usikre 15-åringer til dresskledde bedriftsledere – og en ting har jeg lagt merke til: presset for å være flink gutt eller pike, er gjennomgående hos nesten alle sammen, og det fører til bøtter og spann av kroniske plager, nervøsitet og dårlig selvtillit.  Jeg diskuterte dette med en psykolog jeg kjenner, og han støttet min hypotese: perfeksjonisme ligger bak det aller meste jeg ser i terapi.

Hva er det som gjør at vi er så sykelig opptatt av å prestere, at vi pisker oss selv over den minste lille ting?  Jeg husker en ung kvinne jeg hadde inne, som slet med kroniske uforklarlige smerter, og som var et skikkelig arbeidsjern.  Hun snakket hele tiden om hvor bra det hun leverte måtte være.  Hun så at de andre på jobben leverte mer og bedre enn henne, og hun jobbet enda hardere.  Hun visste at hun hadde oppgaver liggende på pulten, og måtte jo gjøre dem ferdig før hun kunne være fornøyd.  Etter å ha hørt på henne en stund spurte jeg henne: ok, hvis vi skal sette en list som sier når du er fornøyd, hvor skal den ligge?  For nå høres det ut som at uansett hvor bra du gjør det, så er det ikke godt nok.  Kan vi legge en standard her nå, sånn at vi kan forholde oss til den fremover?  Hva tror du svaret var?  Hun kunne være fornøyd når alt hun gjorde var perfekt.  Når hun leverte bedre enn de andre, fortere enn de andre, og hennes overordnete roste henne opp i skyene. Alltid.  For alt. Da ville hun være fornøyd.

Problemet med sånne krav er selvfølgelig at de er helt umulige å leve opp til.  Særlig fordi perfeksjonister har en ekspertise som de til enhver tid kan ta frem: de finner alltid noe som kunne vært gjort bedre.  Uansett hvordan resultatet ser ut, vil en perfeksjonist på rekordtid kunne lete frem den lille tingen som kunne vært bedre. Og de er særlig gode til å finne disse tingene i egne prestasjoner.

Et av spørsmålene jeg har lært av min egen lærer Phil Parker, og som jeg stiller mine klienter er: hvis du hadde behandlet dine venner sånn som du behandler deg selv, ville du da hatt noen?  Og hvordan ville livet ditt vært annerledes hvis du begynte å behandle deg selv som din beste venn?

Hvis ikke du er din egen beste støttespiller, hvem skal da være det?

Min mest avslappede, jordnære venninne begynte å le da jeg fortalte henne om hvor mye perfeksjonisme jeg møter.  ”Kan ikke folk bare kule’an?  De er så langt unna perfeksjon at de bare kan glemme det.” Eller som de tyrkiske teppeknyterne sier: bare Gud er perfekt.  Derfor lager de alltid noen knuter feil i teppene sine.  Vi skal ikke søke perfeksjon – det er forbeholdt Gud.