skrible

Når vi nå er inne på sosialt entreprenørskap  synes jeg det er verdt å sjekke ut ung omsorg i Sverige.  Tre kamerater har startet en bedrift hvor de ansetter ungdom til å besøke gamle sykehjem en gang i uken.  Det har vokst fra et lite prosjekt i 2007 til over 500 ansatte ungdommer i hele Sverige. Prosjektet har vokst ut av frustrasjonen over at ansatte i omorgssektoren sjelden har tid til bare å være med de eldre. Til å snakke, gå på tur, spille spill eller synge.  I tillegg til at dette behovet blir møtt av ungdommene, bygger prosjektet også en bro mellom generasjonene og sterke bånd knyttes.

Sånt liker vi!

I en artikkel fra 1998 går J. Gregory Dees inn for å definere begrepet sosialt entreprenørskap.  Som Kaospilot er dette et begrep som har vært veldig tilstede over lang tid.  Men i arbeidet med å starte opp the Hub Bergen, har vi sett at det er først nå at det begynner å få fotfeste her til lands.  Så hva er det?

Dees, Haas og Haas trekker på definisjoner på entreprenørskap fra Jean Baptiste Say, Peter Drucker, Joseph Schumpeter og Howard Stevenson når de til slutt ender på følgende definisjon (min egen oversettelse):

Sosiale entreprenører fungerer som endringsagenter innenfor sosial sektor ved å:

• Påta seg en oppgave om å skape og bevare sosial verdi (ikke bare privat verdi)
• Gjenkjenne og kontinuerlig forfølge nye muligheter for å tjene den oppgaven
• Inngå i en prosess som består av kontinuerlig innovasjon, tilpasning og læring
• Ta sjanser og handle uten å la seg begrense av de ressursene man har akkurat nå, og
• Utvise en høy grad av ansvarlighet overfor de partene man tjener og de resultatene man skaper.

På The Hub Bergen arbeider vi med å skape et miljø for sosiale entreprenører.  Her skal ideer vokse, delideer finne andre delideer og bli til noe større, og engasjement få den ekstra boost-en som trengs for at det blir omgjort til handling.  Allerede ser vi nye, spennende prosjekter vokse frem gjennom møter mellom medlemmene på huset.   Vi tror nemlig ikke at det mangler på de gode ideene for å løse vår tids store utfordringer.  Men det mangler gode samarbeidsstrukturer og møteplasser.  Det er vi i ferd med å gjøre noe med!

Denne uken er det Steven Johnson som får æren av å presentere fredagsforedraget.  Han snakker om hvor de gode ideene kommer fra.  Mange ser på en idé som noe som oppstår plutselig i et slags eureka-øyeblikk.  Johnson mener dette er feil.  En idé er et nettverk av tanker og muligheter som oppstår gjennom koblingen av mennesker vi møter, lærer fra, snakker med  og ressurser som finnes rundt oss på ethvert gitt tidspunkt.

Som regel vokser de gode ideene frem over tid, og den endelige innovasjonen er en parring av flere del-ideer.  Med andre ord trenger vi et sted hvor alle disse del-ideene kan treffes og ligge med hverandre, for å skape nye ideer.

Johnson trekker frem det han kaller “the liquid network” – hvor mennesker med forskjellig bakgrunn og med forskjellige interesser treffes, deler tankene sine, tingene de jobber med, og ikke minst – feilene de gjør.

Vi skal ikke være så opptatt av å beskytte og skjule ideene våre. Del dem! Snakk om dem! Ved å sette ord på det du drømmer om og ser for deg, vil du også ha tatt det første steget for å realisere dem. Og ved å involvere andre vokser ideene seg større og bedre.

På The Hub er det nettopp dette som er tanken: det finnes nok av ideer til å løse både de små og store samfunnsutfordringene. Det som mangler er samarbeidsstrukturer.  Arenaer hvor forskjellige mennesker møtes og deler forskjellige ideer, tanker og drømmer.  Slik at de virkelig spennende løsningene kan oppstå!

Lenke til hele foredraget finner du her.  Du får nok best utbytte av tegningen hvis du har sett foredraget først, evt. ser på den samtidig som du lytter.

God helg!

Når jeg jobber med presentasjonsteknikk-kurs, pleier jeg å gjøre en interessant øvelse med studentene.  Hver student får et kort fra en kortstokk, og øvelsen har to varianter: a) de viser ikke til noen hva kortet deres er og b) de holder kortet i pannen slik at alle unntatt dem selv ser det.

Oppgaven forøvrig er lik i begge tilfellene: de skal hilse på hverandre, og det eneste ordet de har lov til å si er ”hei”.  Når de vet hvilket tall de selv har, skal de hilse basert på den ’verdien’. Når de ikke selv vet hvilket tall de har, skal de andre hilse på dem basert på verdien i pannen.

Etter å ha hilst på alle sammen, skal studentene – fortsatt i stillhet – plassere seg på en rekke basert på hvor de føler at de er i forhold til de andre.

Det som er interessant er at studentene nesten alltid plasserer seg perfekt på en skala fra ess til konge.  Greit nok at det er relativt enkelt å vurdere om folk hilser på deg som en to-er eller som en dame, men man skulle tro at det ikke var like lett å vurdere om du hilste/ble hilst på som en åtter eller nier.  Men dette er vi altså enormt gode til.  Og det eneste vi har å forholde oss til er kroppsspråket – ordet vi sier er det samme, og det er kun et lite ord.

Hva kan vi lære av dette?  Hvordan vi kommuniserer med andre gjennom kroppsspråket har en massiv effekt både på hvordan de føler seg, og hvordan vi selv føler oss.  Som mor til små barn har jeg vært gjennom fasen hvor barna ikke kan snakke, og hvor alt de har å forholde seg til og kommunisere med er kropp og uttrykk.  Vi øver på dette hver eneste dag så lenge vi lever – og vi er genier til å plukke opp den egentlige betydningen i det folk sier – eller snarere ikke sier.

Tenk på det neste gang du sitter i en brainstorm og sier ”jada, det var en god idé”, mens du tekster på telefonen og sitter godt tilbakelent på stolen. Eller neste gang en litt nervøs taler står på talerstolen og du sitter på en av de første radene med armene i kryss og halvsover.  Eller tenk på det når du selv skal opp og snakke til en forsamling, eller treffe noen du aldri har truffet før: oppfører du deg som en toer eller en konge?  De du treffer vil innrette seg etter det på et blunk – alt som trengs er et hei.  Det er du som bestemmer…

Når vi er ferdige med et prosjekt vet vi at vi burde ha en evaluering, men veldig ofte dropper vi det.  Nå er vi jo ferdige. Endelig!  Gidder vi egentlig å bruke tid på å evaluere?  Kan vi ikke bare se fremover?

Jeg vil påstå at å evaluere i aller høyeste grad er å se fremover.  Og det må gjøres ordentlig. Det er ikke nok å sette av en time for å ’snakke litt om det’.

Det finnes to forskjellige måter å evaluere på.  Den ene handler om å se bakover for å rettferdiggjøre og forsvare handlinger som ble gjort, og beslutninger som ble fattet.  På ett eller annet vis skal vel en slik type evaluering gi en avslutning på det hele, og en følelse av at vi gjorde så godt vi kunne.  Eller: forutsetningene tatt i betraktning, så kunne vi ikke gjort noe annet.

Den andre måten å evaluere på, som er mer dynamisk, og etter min mening også mye mer meningsfull, er å evaluere for å lære.  Vi er ikke ute etter å se om folk gjorde ting rett eller galt, å fordele skyld eller å gi karakter.  Vi er ute etter å se: hva fungerte bra?  Hvordan kan vi ta det med oss videre inn i neste prosjekt?  Går det an å lage en generisk regel basert på det som gikk bra sånn at det er lett å overføre det til fremtidige prosjekter?

Hva kunne gått bedre?  Hvordan kan vi lære av dette sånn at vi kan gjøre det bedre neste gang?  Og til slutt: hva vil vi legge igjen og ikke ta med oss videre?

Dette siste punktet kan ofte vekke en hel storm av edder og galle fordi folk elsker å snakke om ting de ikke liker, eller ting som ikke gikk bra.  Her er det viktig å ha klare rammer for samtalen.  Formålet er å lage noen varselslamper som kan gå av neste gang hvis vi beveger oss inn på en sti vi allerede har trakket, og som ikke fører frem.  Og da selvfølgelig å følge opp med: hva kan vi gjøre i stedet?

Med slike evalueringer lager vi et stadig bedre fundament for fremtidige prosjekter, og hjelper oss selv å bli bedre og bedre.